Spanjolene spiser middag sent på døgnet. Vanligvis mellom klokken 9 og 11 på kvelden – enkelte steder enda senere. Det oppstår dermed en tidsperiode mellom når folk er ferdig på jobben og når de spiser middag. I denne tidsperioden går mange spanjoler på bar. Ikke nødvendigvis for å drikke så mye alkohol, men for å komme seg unna den brennende ettermiddagssola, og for å treffe kjentfolk. Mange går fra bar til bar, noe som kalles «ir de tapas», på spansk.
«Ir de tapas» oppsto for flere hundre år siden. Da var de aller fleste spanjoler bønder fiskere eller håndverkere. Kontorarbeidsplasser var ikke funnet opp ennå. Arbeidsdagene var ofte ensomme – bøndene på jordene og håndverkerne i verkstedene sine. Fiskerne jobbet på natta og sov på formiddagen, men på kvelden var de våkne. «Ir de tapas» ble en måte å treffe folk på og omgås sosialt.
Ordet «tapas» kommer fra det spansk/portugisiske verbet «tapar», som betyr å dekke til. Tilbake i eldre tid – før 1900 – var det fryktelig vanskelig å ta seg fram i Spania. Veiene var dårlige – enkelte av dem var bygget helt tilbake i romertiden (via romanae) og var fortsatt i bruk. Andre hadde vært i daglig bruk siden i middelalderen, og var dårlig vedlikeholdt og ettersett. Å reise var en langsom og utmattende øvelse.
De færreste menneskene i Europa kunne verken lese eller skrive. Spania var ikke noe unntak. Det grodde opp vertshus, «posadas», «albuerges» eller «bodegas» langs veiene. Der kunne reisende søke ly for solen, få seg en bit mat og/eller overnatte. Vertshuseierne kunne heller ikke lese eller skrive, så å henge opp menyer var ingen idé. Vertskapet ga derfor gjestene små smaksprøver på hva de hadde på kjøkkenet. De ble servert på en tapa (substantivet «tapa» betyr «kjelelokk» på spansk). Tapa ble (og er fortsatt) en liten smaksprøve fra det spanske kjøkkenet.
En annen historie hevder at «tapada» var å dekke vinglasset for å hindre at det kom innsekter i vinen. Ideen ble lansert av kong Alfonso 10. i det 13. århundret. Han beordret at det måtte serveres småretter sammen med vinen de drakk. Ofte ble de servert et lite stykke brød og spekemat eller chorizopølse. Brødet ble lagt oppå vinglasset som «fluehinder».
Uansett hvilken historie som er sann: tapas spises fortsatt daglig. Ikke bare i Spania, men i nesten hele verden. Årsaken er at Spania er et turistland som hvert år besøkes av flere millioner utlendinger som «tar med seg» tapas-idéer til hjemlandet. Dessuten fins det utvandrede spanjoler i andre europeiske land, i Sør-Amerika, USA og Afrika. Utbredelsen startet for alvor etter at turistindustrien ble utbygget på 1960-70-tallet og Spania ble «invadert» av europeere som ville nyte sol og varmt hav.
For nordmenn var Spania lite kjent på 1960-tallet. Bortsett fra blant sjøfolk, misjonærer og de som sloss i den spanske borgerkrigen i 2. del av 1930-tallet. Da «pakketurene», med flybillett, hotell og mat ble lansert på 1960-tallet turte «de modigste» å fly til Spania på ferie. De kom tilbake og fortalte om sol, strandliv, bading og «grisefester». «Grisefest» var et arrangement hvor det ble servert helstekt gris. Sammen med raust med spansk rødvin og derpå følgende flamencodans.
Mange hadde til og med vært på bar og våget seg på å spise tapas. Tapas innehold helt ukjente ingredienser som chorizopølse, paprika, hvitløk, oliven, blekksprut, skjell, muslinger og fisk ingen nordmann verken hadde sett eller smakt på før. Det krevde virkelig mot og nysgjerrighet å utforske hva tapas var. Merkelig nok var det mange som likte det selv om de fleste rynket på nesa og kalte det «griseri». Det kom mye av uvitenhet og at ingen hadde smakt «Middelhavmat» før. Hotellmaten mange spiste mens de var i Spania var ofte tilpasset norsk/skandinavisk smak. De fleste mente det var «tryggest» å spise all mat på hotellet. Skepsisen til spansk kjøkken var stor.
Nordmenn var vant til kjøtt, fisk og rotgrønnsaker. Purre var eksklusivt på mange norske middagsbord og hvitløk, oliven og paprika var for «folk som bodde nedi der». Slikt var ikke mulig å få kjøpt i norske dagligvarebutikker. Da innvandrerne dukket opp på 1970-tallet kom det en del ny frukt og nye grønnsaker. Det tok lang tid før olivenolje, paprika, vårløk, oliven, hvitløk og urtekrydder ble tilgjengelig i norske dagligvarebutikker. Først da innvandrerne startet egen import og åpnet egne frukt- og grønnsaksbutikker på grunn av at det svært begrensede utvalget de fant i norske dagligvarebutikker ble det fart i sakene. Frukt og grønt ble «viktigst av alt». Noe av forklaringen var at nordmenn stadig reiste mer enn før og fikk smaken på annet enn gulrot og kålrabi. Utover 2000-tallet er grønnsaker blitt mer og mer populært fordi det hjelper folk å holde vekten.
I dag fins det et enormt utvalg av ingredienser du trenger til å lage dine egne tapas. Nå er det egentlig bare fantasien som setter grensene. På internett finner du all verdens tapasoppskrifter, og blir det for komplisert å lage selv finner du mage tapasrestauranter i de største norske byene.
Tapas er spennende for de som liker å lage sine egne retter hjemme. Mye tapas serveres kald. Det holder seg friskt noen dager lagret under plast i kjøleskap, så du kan ta deg god tid til forberedelsene. Det er flott mat å servere gjester. Det krever ikke stor oppdekking. Noen begre ulik tapas på kjøkkenbenken sammen med litt brød, oliven, salt, olje og spansk rødvin er mer enn nok til «gjestebud». Å spise tapas er sosialt.
Er du i Spania finner du mange nordmenn på tapasrestauranter. Skepsisen til spansk mat er fullstendig forduftet. Nordmenn elsker spansk mat. Tapas er blitt blant favorittene!
Hva med deg? Spiser du tapas eller er du fortsatt skeptisk? Fordelen med tapas er at det fins et så enormt utvalg. Liker du ikke den første biten kan du bare velge en ny. Så en annen. Og enda en! Her er det bare å lete etter favoritter. For det er mer enn nok å ta av. Å utforske tapasretter er en spennende, kulinarisk øvelse. Til slutt er du hektet på tapas du også!
Velbekomme….
Legg igjen en kommentar